«I dag blei e rørt til tåra av lederen din i avisa! Den var fin og sann!»

Denne reaksjonen frå ein Aura Avis-lesar dukka opp som eit ti år gammalt minne på Facebook i dag. Eg vart nysgjerrig på kva eg hadde skrive, og gjekk inn i Aura Avis sitt arkiv for å finne det ut.

Laurdagskommentaren frå 2. februar 2013 hadde dei mange tragediane som prega januar dette året som bakteppe. Etter å ha lest artikkelen, fann eg ut at den kanskje også har ei viss gyldigheit ti år etter. Januar 2023 har vore ein vanskeleg månad, om enn av andre grunnar enn same månad i 2013. Det er krig i Europa. I Norge slit mange som følge av dramatisk auka levekostnadar.

Når sorgen rammer oss

ÅRETS FØRSTE måned er historie. Januar 2013 ble fylt med mange tragedier. Størst inntrykk gjorde terroraksjonen i Algerie, som krevde livet til fem Statoil-ansatte. Heldigvis, om det går an å si det på den måten, er samtlige nå identifisert. Det betyr at alle de berørte familiene har fått et svar. Det er selvsagt en mager trøst i sorgen. Men uvissheten er enda verre.

DEN SOM ikke har prøvd noe lignende, kan ikke fullt ut forstå hva det innebærer å miste en av sine kjære på denne måten. Vi er en hel nasjon som føler med dem som sitter igjen med sorgen og savnet.

MEN SOM JEG nevnte innledningsvis; det er flere som har fått et brutalt møte med 2013. Hittil i år har ikke mindre enn femten personer omkommet i branner i Norge. Til sammenligning døde 39 personer i branner gjennom hele 2012.

DETTE ER også hendelser som gjør at mennesker sitter tilbake i bunnløs sorg. Men de blir ikke på samme måte sett av fellesskapet. Betyr det at en type sorg er mer aktverdig enn en annen? Selvsagt ikke. Men noen ganger har det slått meg at mediene, politikerne - ja, storsamfunnet, bidrar til å gradere sorg. En form for sorg blir felleseie, mens andre må slite alene. Noen får kondolanser fra statsministeren. Andre ikke.

MENS JEG kjørte til jobben forrige onsdag, kom jeg til å høre på radioens morgenandakt. Prest Per Arne Dahl, som ved flere anledninger har vist at han er en usedvanlig klok og empatisk mann, filosoferte litt rundt de samme tanker som jeg her har luftet. Han fortalte at kirkelig medarbeidere etter 22. juli 2011 opplevde at kvinner og menn som mistet sine ved forventet død, nesten ikke våget å vedkjenne seg sine sorger over det de hadde mistet. Det var så lite sammenlignet med de voldsomme hendelsene alle hadde vært vitne til gjennom medias detaljerte skildringer.

OG DAHL FORTSATTE: «Det å miste sine ved forventet død er også en sorg. Det å bli rammet av en mindre ulykke er også en ulykke. Mens nyhetssendingene de siste dagene i hovedsak har handlet om terroraksjonen i Algerie, har de samme mediene med små bokstaver, lenger nede på listen, opplyst at seks er omkommet i husbranner i Buskerud og Hedmark den siste uken mens fire er savnet. Det er også en stor tragedie for små samfunn. Når vi rammes av død og sorg fortjener vi å bli sett, ivaretatt og husket på, om det er en liten tragedie eller en stor.»

STATSMINISTEREN, utenriksministeren og Statoil-sjefen viste lederskap av ypperste merke i dagene etter terrorhandlingen i Algerie. De utstrålte styrke, handlekraft og medfølelse. I en krevende situasjon gjorde de jobben sin på en måte som fortjener den største respekt.

LANDET FREMSTE ledere trer fram når den kollektive sorgen rammer. De kan selvsagt ikke engasjere seg i det som Per Arne Dahl kaller de små tragediene. Men vi kan alle lære av måten Jens Stoltenberg, Espen Barth Eide og Helge Lund opptrådte på.

NÅR SORG OG ULYKKE rammer noen vi kjenner eller som står oss nær, er det vår medmenneskelige plikt å stille opp. Slik at ikke mennesker blir sittende for seg selv, i skyggen av den store og offisielle sorgen som ruller over TV-skjermen.