Moraldebatt anno 1922: «I Mo sogn har dansen alltid vært den eneste ungdomsfornøielse»
Var dei unge mosokningane for hundre år sidan ein gjeng umoralske danseløver? I avisa Nidaros finn vi eit ordskifte, der tilstandane på festane i Sagatun og den moralske standarden i soknet er tema.
Blant dei som blanda seg inn i debatten var Hans Hyldbakk, som med sedvanleg snert greidde å erte opp signaturen Ø. Vi startar dette tilbakeblikket med eit innlegg frå Ø., som 28. august 1922 skreiv slik i Nidaros:
I anledning av den meningsstrid og derav pågående diskusjon om ungdomshuset Sagatun, vil jeg forsøke å si nogen orienterende ord.
Helt fra den tid ungdomshuset Sagatun blev bygd har det gått fæle rykter om festene der. At disse danser har vært utøilede og at de er av den art at de setter et sort stempel på huset og virket demoraliserende er utvilsomt.
Når det imidlertid har hevet sig røster om at huset skal rives ned synes jeg det går litt for vidt. Efter mitt syn er det ikke huset som skaper ungdommen, men ungdommen som skaper huset. Om Sagatun kom bort kom nok ikke dansen bort av den grunn. I Mo sogn har dansen alltid vært den eneste ungdomsfornøielse. Dans og atter dans er deres eneste interesse, og er det en fest i huset er der aldri annet enn dans på programmet. Her er ingen forening eller ung domslag til å samle ungdommen om høiere og edlere interesser. Visstnok er det en losje eller to, men de består utelukkende av kvinnelige medlemmer.
Drikk og dans hører som bekjent sammen, og en ser alltid at der dansen får overtaket dreper den alt utviklende og godt åndsliv på stedet.
En skulde ha grunn til å tro at folkehøiskolen siden den kom til bygden vilde skape andre forhold. Det har i hvert fall vist sig at folkehøiskolen, der de kom, vekket ungdommen til friskere liv og høiere hugmål, og den folkeviseleik som de utbrer skulde egentlig være som et slags mot giftmot runddansen. Men motgiften er for svak, og det syner sig dessverre at de som har gått nevnte skole, i stedet for å være de første til å pode motgiften inn, rent ut agt er de verste dansere.
Alt i alt - det er ikke huset som må rives ned, men folket som må bygges op! Der må komme en friskere luftning inn over folkelivet, og der må åpnes veier til renere kilder for ungdommen enn dans og drikk! Og hvem andre enn nettop høiskoleungdommen skulde være de fremste til å lede folk frem til disse kilder?
Denne meiningsytringa fekk Surnadals frilynde diktarhøvding til å gripe til pennen. Hans Hyldbakk skreiv 5. september 1922:
I eit stykke i Nidaros, for 28. august ser eg at ein viss klok mann under merket ø er ute og orienterar. I denné orienteringa si kjem hr. ø med mange dryge ord um folket i Mo sokn. Kan henda er mosokningane galne etter å dansa, og eg er samd i at um ein reiv huset deira ned, vilde ikkje dette bata noko, då det sikkert liksom ungdomshuset Åslund vilde koma uppatt større og finare på hi sida av elva. - Men når han segjer so grove ord at folk deruppe ikkje interesserar seg for anna enn dans, er dette ei skamlaus svivyrding av bygdefolket i øvre Surnadal.
Hr. ø gjer ikkje noko undantak. «Dans og atter dans er deres eneste interesse», segjer han.
Eg hev lite kjennskap til mo sokningane, men dei fleste av dei eg kjenner er vake og evne rike ungdomar - sømelege i ord og åtferd - og kanskje ikkje i minste mun hev eg funne desse egenskapane hjå dei som hr. ø kallar dei verste. Mosokningane er i det heile eit like so friskt folkeferd som me frå nedrebygda. Det er folk med fram tak i; og etter folketalet trur eg det er fleire frå den bygdeluten som reiser ut til skular eller tek seg noko fyre enn annanstads. At det og finst folk deruppe som interesserar seg for å gå på folkehøgskule, tyder vel heller ikkje på at «dans og atter dans er deres eneste interesse». At desse elevane ikkje tek arbeidet upp med å føra inn folkviseleiken er vel heller ikkje so mykje å undrast på, når dansen hev so stort rom i folkehjarto der som hr. ø trur. Dei måtte i so fall vera eit rivjarn eller ein moralsk Ijupplog som hr. ø sjølv, og slike stålsette karakterar er vanskeleg å finna hjå gladspritne ungdomar.
Etter som eg forstår hr. er det høgskulen som skapar dansarar, for «det viser sig at de som har gått nevnte skole, istedetfor å være de første til å pode motgiften inn, rent ut sagt er de verste dansere» (?). Denne meininga trur eg hr. ø vert åleine um. Eg hev sjølv gått «nevnte skole», men nokor upplæring eller uppmoding til dans hev eg aldri set eller høyrt. Tvert um! Heller ikkje hev eg set nokon som hev vorte verre til å dansa og tura enn fyrr dei gjekk der. Har hr. ø set det?
Til slutt vil eg segja, at dersom folkeviseleiken ligg hr. ø so varmt på hjarta som det ser ut til, er det best at han sjølv tek eit skippertak deruppe - eller var det kanskje noko anna som låg han meir på hjarta?
H. H.
Innlegget til Hans Hyldbakk utløyste meir skrivekløe hos Ø. 15. september fekk han dette innlegget på trykk i Nidaros:
Opriktig talt hadde jeg ikke ventet noget motlegg mot min artikkel om Sagatun og forholdene i Mo. Jeg trodde det var bare en meining om dette, og den meningen trodde jeg var så almindelig at jeg trodde den lå utenom all diskusjon.
Når den store dikter H. H. likevel lager en forsvarstale for mosokningene, skjønner jeg så altfor vel at jeg er kommet i skade for å pirke for meget på hans intime tilhengere og kolleger på stedet. Sannheten lar sig imidlertid ikke føre bak lyset - og sannheten er at dansen inntar hovedplassen blandt ungdommens fornøielser i Mo, og at de som jeg kalte de verste, hvor ondt det gjør hr. H. H. likevel er det.
Hr. H. H. er lur nok til å si at han ikke har sett nogen bli verre - men er ikke all opdragende undervisning basert på å gjøre bedre? H. H. spør om hvad jeg har sett i den retning. Det kunde været fristende å si fra om det, men jeg vil ikke såre nogen ved å nevne navn.
Det undrer mig forresten at H. H. som selv har gått «nevnte skole», tar villmannslivet og dansegalskapen i forsvar. Jeg tror at han med dette sviker endel av sine tidligere prinsipper til fordel for mindre verdige mennesker - og nogen takk for dette tror jeg neppe han erholder.
Tilslutt vil jeg si det jeg sa sist: Det må komme et friskere pust inn i folkelivet deroppe, og der må åpnes veier til renere kilder for ungdommen enn dans og drikk!
Ø.
I debatten sat heller ikkje dei unge mosokningane stille. Signaturen M. gjekk i eit innlegg i Nidaros 23. september 1922 sterkt i rette med påstandane og karakteristikkane frå Ø.:
I anledning nogen skriverier som er fremkommet her i bladet angående ungdomsforholdene Mo sogn skal jeg som ungdom derfra få lov til å gjøre nogen bemerkninger da hr. Ø's fremstilling er meget misvisende og i høieste grad overdreven, og er ikke som han sier, en orientering men en disorientering.
Når hr. Ø. i sine artikler karakteriserer forholdene som villmannsliv og dansegalskap er det temmelig drøie overdrivelser. Det er så, at der i ungdomshuset Sagatun før og også en enkelt gang i den senere tid ikke har været helt i orden. Men hvad er grunnen dertil? Jo, de ganger det har været spetakler og uorden den deroppe er det uten undtagelse representanter fra de omkringliggende sogne som er kommet for å vise sin enorme styrke og store intelligens. Men skal det derfor komme Mo sogn til last at nabosognene og nabobygden sender sine dårlige individer hit, som ikke kan opføre sig på en skikkelig måte?
At danselysten er så meget større her enn andre steder er vel bare en tom påstand. Og at folkevisedansen er av så meget edlere og renere art og skal virke som motgift mot almindelig runddans er også et spørsmål som kan diskuteres.
Herr Ø.'s insinuasjoner om at ungdommen her ikke har andre interesser enn dans og atter dans virker litt opkonstruert, og en slik attest fraber vi oss. Men vi tilstår vi er ingen hengehoder. Og lov og takk for det.
Hele herr Ø.'s fremstilling forekommer mig som utslag av et pietistisk mørksinn eller en jordbunnet trelleånd.
Til Dem herr Ø. vil jeg få lov å si: Det er lite rosverdig således for offentligheten å fremstille sin bygd i et misilig lys og derved skade dens ære og renomé. Men for at De kan få til fredsstillet Deres skrivekløe vil jeg anbefale: Velg Dem et annet tema hvor De kan ha håp om å gjøre mere lykke. Bruk ikke fantasien, men hold Dem til virkelige forhold.
M.
Ja, slik kunne ein moraldebatt går for seg for hundre år sidan. Tonen var krass, men sakleg. Vi ser også at innlegga er svært velformulerte. Det gjekk ikkje så fort i svingane på denne tida. Medan ein diskusjonstråd på internett i dag kan utløyse hundrevis av innlegg i løpet av berre ein dag, vart innlegga i 1922 publiserte med fleire vekers mellomrom.
Kjedeleg etter dagens mål og standard? Ja, sikkert. Men på den andre sida: Nettrolla var ikkje oppfunne, og innlegga var mykje meir gjennomtenkte enn mykje av det grumset som kjem til uttrykk i debattane i dag.