Klimapolitikk i bakleksa

Inflasjon og dyrtid har sett klimapolitikken på vent. I valåret 2023 er folk meir opptatt av å løyse dei nære utfordringane, enn å uroe seg over ei klimakrise som ubønnhørleg rykker nærmare dag for dag. Eg filosoferte litt rundt dette temaet i ein kommentar i Aura Avis for ein månad sidan: 

Mens temperaturen på jorda ufortrødent stiger, har klima og miljø blitt en langt mindre viktig sak for norske velgere enn for bare få år siden. Det viser en undersøkelse som Norstat har utført for Aftenposten.

Foran lokalvalget i 2019 var klima og miljø den viktigste saken i den norske opinionen. Det var i seg selv historisk. Fire år senere setter velgerne dette temaet på 8. plass i sin rangering av saker som engasjerer. I 2023 er folk først og fremst opptatt av økonomi og helse.

De som står fremst i klimakampen vil nok kunne hevde at både økonomi og helse henger sammen med klimaet. Greier vi ikke å stoppe den globale oppvarmingen, vil det i løpet av noen få generasjoner påvirke folks levekår på langt mer dramatisk vis enn vi liker å tenke på.

Det kan være verdt å minne om at kloden allerede er 1,1 grader varmere enn i førindustriell tid. Parisavtalen har som mål å unngå at oppvarmingen overstiger 1,5 grader. Sannsynligheten er dessverre stor for at vi havner på minst to grader før en eventuell utflating. Denne ekstra halve graden innebærer enorme konsekvenser. Scenarioet trenger ikke å ligge mer enn noen få tiår fram i tid.

2020-årene møtte oss med koronapandemien. I enden av denne kom krigen i Ukraina, inflasjon og dyrtid. Når velgerne nå prioriterer annerledes enn for fire år siden, ligger årsaken i disse hendelsene. I en daglig kamp for å få endene til å møtes, blir en mulig klimakrise langt der framme plutselig ikke så viktig. De akutte truslene overskygger de langsiktige. Reaksjonen er vel strengt tatt bare menneskelig.

Men tidsvinduet som står til rådighet for å redde klimaet krymper hele tiden, uavhengig av strømpriser og rentesjokk. Om ikke hardt prøvede velgere greier det, så burde kanskje politikerne være i stand til å ha to tanker i hodet samtidig? Altså på den ene siden å bringe den trygge hverdagen tilbake til folk, og samtidig ha blikket rettet mot konsekvensene av en global oppvarming ute av kontroll.

Klimaet er en kollektiv, global utfordring. Men skal internasjonale avtaler ha noen mening, må faktisk hver enkelt av oss bidra i riktig retning. Politikerne på kommune- og fylkesnivå har et stort ansvar for å legge til rette for at vi som innbyggere skal kunne ta bærekraftige valg i hverdagen. En naturlig konsekvens av dette må være at klima- og miljøsaker setter et tydelig stempel på høstens valgkamp.

I vår tid er klimapolitikk og lokalpolitikk to sider av samme sak.