«Menneskene blir dyrenes redning i de harde vinter- og vårmåneder»
Vi tar eit tilbakeblikk på etterjulsvinteren og våren 1962, da snøen låg djup mange stader på Nordmøre. 23. mars kunne Tidens Krav melde at «snødybden i Østbødalen på Eidet er nå om lag to meter på flat mark og en må tilbake til snøvinteren 1956 for å finne noe liknende.»
Som mange vil hugse, førte snømengdene til store problem for hjorten i området. «Hjortestammen derinne som i år er noe mindre enn før lever under svært vanskelige forhold. Fortsatt blir det lagt ut høy for å avhjelpe matmangelen», skriv avisa vidare.
4. april trykte Tidens Krav ein reportasje frå Østbødalen, ført i pennen av «ERB» (Erik Brøske). Overskrifta til dette tilbakeblikket er henta frå reportasjen. Den svoltne hjorten trekte mot sivilisasjonen i hopetal. Dette gjorde det mogleg å få oppleve dyra på nært hald. «Ordet om all hjorten i Østbødalen har lokket mange skuelystne fra hele Surnadal. Siste helg var det til sine tider rene bilkøen inn etter bygdeveien av folk som ville nytte dette sjeldne høvet til å se hjorten på nært hold,» heiter det i reportasjen.
Besøket i Østbødalen gjorde inntrykk på journalisten, som skildrar opplevinga på bortimot dramatisk vis: «Vi har vært inne i Østbødalen, - en sidedal fra Eidet i Surnadal, og fått sett et av de vakreste innslag i vår natur. Samtidig fikk vi også på nært hold være vitne til naturens ubarmhjertighet. Vi så flokker på en 12-14 majestetiske hjortedyr som i søndagssol sto i djupsnøen og strekte seg etter skudd og knopper på trærne, eller de fredelig sto eller lå og ørtet utlagt høy. Men vi så også lik av unghjort som hadde bukket under på grunn av snømengde ne og matmangel. I sannhet en sterk kontrast!»
«ERB» møtte fleire østbødalingar på si ferd. Han snakka med m.a. Ola Melling, Kåre Østbø og Einar Melling, «alle innfødte østbødalinger og hjorteeksperter som år etter år, og nå i det siste, dag for dag har fulgt disse dyras kamp mot naturmaktene.»
Og vidare: «De var mellom dem som på eget initiativ tok til å legge ut høy da situasjonen tok til å bli alvorlig for hjortene. Hvor mange dyr som nå holdt til i liene på begge sidene av dalen? Nei, noe akkurat tall kunne de ikke gi, men en dag ble det sett 80 dyr, og da kunne vi sikkert rekne med over 100 i alt. Hjorten holder til i flokkevis, - den vi kom nærmest var på en 12-14 stykker, og flokkene holder seg til faste områder. Etter som dagene har gått har de funnet seg til rette med menneskene som naboer. Da Ola Melling med høybøra på akslene, og med oss kameraskuddklare hakk i hel, tok veien opp mot den flokken som holdt til i skogbrynet en 30-40 m fra bygdavegen ved Mellingan kom vi til en avstand av bare ca. 10-15 meter før hjortene trakk seg unna et stykke.»
For å avhjelpe situasjonen, kjøpte viltnemnda i Surnadal eitt tonn med høy frå Trøndelag for å legge ut til den avmagra hjorten. Det vart også bore ut vatn til foringsplassane. Østbødalskarane kunne fortelje at dyra la på seg som følge av foringa. Men ein del hjort strauk også med, dels som følge av svolt og dels fordi dei vart tatt av snøras.